Intervju med beboere

Jeg har vært på leiemarkedet det meste av livet mitt. I 2015 så gikk jeg over på uføre, og da fikk jeg en oversikt over hvor mange ganger jeg har flytta. Så det er liksom ikke noe jeg finner på. Det var 47 ganger. Jeg var 45 år, og da har jeg ikke tatt med når jeg har flytta, jeg tror jeg skrur av kamera jeg, for det var litt… Da har jeg ikke tatt med de gangene jeg har flytta med foreldrene mine. Så jeg har bodd permanent på en plass gjennom boligstiftelsen, for det har alltid vært en utrygghet med å leie privat.

​

Forutsigbarhet og trygghet og sånne ting, så, men jeg visste ikke om Boligstiftelsen – så jeg leide kommunal leilighet gjennom kommunen først, og da var det greit nok, standarden var helt grei, ikke noe greier i det hele tatt, men da følte jeg i hvert fall at da har jeg en kommune å forholde meg til. Men det var jo egentlig bare et mareritt fordi å ta kontakt med kommunen når det gjaldt ett eller annet, det var en sånn karusell hele veien. Så når Boligstiftelsen tok over, det var jo egentlig ikke noe jeg valgte, de tok jo over, men det har jo vært redninga for min del, for nå har jeg hatt fast bopel siden jeg fikk leie gjennom Boligstiftelsen, og det har jeg ekstrem takknemlighet for, fordi at jeg først nå – og nå er jeg 50 år – føler meg trygg på en plass jeg bor. Med boligsosialt, med beboere, det er en trygghet å bo der og forutsigbarhet.

​

Jeg har jo levd et turbulent liv da, for å si det enkelt. Og har aldri hatt noe hjem hverken i oppvekst eller noen gang, oppvokst på institusjoner og burde vært uføretrygda hele livet, men fordi at jeg ikke har skjønt det selv, og ikke har vært i kontakt med helsevesen og så videre, så har jeg jo da – så har det vært som det har vært da. Og når jeg, etter jeg var i behandling i 2016, den gangen så leide jeg av kommunen, og opplevde det som ekstremt utrygt. e veldig greit ett år, helt til jeg da kom tilbake fra enda en konvent som er for rusfrie mennesker, og kom hjem, og det hadde fløtta inn en person i 2. etg, med tung psykiatri og rus. Dattera mi den gangen var 10 år og var jo ofte hos pappaen sin, helt til den situasjonen oppsto da. Det gikk en uke etter at jeg hadde fått en ny nabo, så var politi og brannvesen og sykebil på døra. Og fra da så kunne ikke jeg ha dattera mi på besøk hjemme lenger. Og planen var da å jobbe med PTSD osv. og var ikke sjans i havet til å jobbe med noen ting som helst, det ble nok en gang bare en overlevelsessituasjon, da. Da kom jeg i kontakt med Boligstiftelsen. Og har nå gjennom fire år fått lov å bygge meg et hjem, da. For første gang i livet. Jeg ble 45 for en uke siden. Og nå, takket være den trygge basen, kan jeg gå i gang med traumebehandling, og de tingene der da. Jeg skal ikke si at jeg ikke kunne det i en kommunal bolig, men jeg hadde ikke turt det.

​

jeg har bare jobba med meg selv hele tida når jeg har vært sykemeldt, eller ble ufør, så jeg har jo aldri fått ro til å egentlig kunne ta tak i de problemene, sånn som han forteller. Men sånn som dere ser nå da, så kan jeg begynne å jobbe litt frivillig, for nå har jeg en stabilitet og en ro rundt meg i hjemmet, sånn at jeg jobber som frivillig i Bymisjonen, og har sånn timevikar. Det hadde jeg ikke klart for noen år siden. Da hadde jeg nok med å bare overleve.

​

Nei for der er jo Boligstiftelsen veldig flinke til å, når de tilpasser, altså når de får inn nye som skal ta over en leilighet, så vet jeg at det er noe de tar hensyn til , at de ikke plasserer mennesker som de vet kan skape en eller annen form for uro i bomiljøet. Det er også en trygghet, så det er bare trygt med å ha Boligstiftelsen. Og alt av reparasjoner og alt sånt noe, er liksom gjort på null komma niks fordi de fører jo tilbake de pengene vi betaler i husleie, vi merker jo at det går til å bedre standarden i leilighetene, de pusser opp mange av leilighetene, de skifter kledning. Det har ikke blitt gjort en dritt der kommunen har hatt det – nei, vi har ikke økonomi til det, det er ikke i budsjettet, det ligger ikke inne. Det skjer jo noe hele tiden når det er noe som oppstår, så vet vi at det er noe vi får hjelp til. Og vi vet hvem vi skal snakke med, og vi får hjelp rett og slett. 

 

Jeg skjønner ikke at det er lov engang, å fjerne Boligstiftelsen, at det blir tilbakeført til kommunen. Jeg har prøvd å lese meg opp med lover og regler, og jeg sendte et høringssvar, men da fikk jeg bare beskjed om at det var for sent. Dette har det liksom ikke vært snakka om, det har vært litt sånn dyssa ned, føler jeg.

​

Ja, jeg har jo som sagt bodd her i 25 år da. Så jeg har jo vært gjennom en del faser oppover. Og jeg også leide først av kommunen på grunn av sykdom. Og var gjennom en tøff skilsmisse, og det var psykiatrien som hjalp meg til å få en bolig. Og altså, kommunalt, så funka det ikke. For å si det sånn. For da var det mange, mange forskjellig mennesker der oppe. Og vi fikk et veldig dårlig rykte. At det var ikke noen som skulle til Bjørntvedt, for der var det sånn og sånn og sånn. Men nok om det, for å si det sånn, så er det etter at Boligstiftelsen har kommet, med alt de har gjort, pussa opp leilighetene våre fra topp til gulv, og behjelpelige med alt som er. Normal husleie, ikke minst. Og det å kunne bo en plass som du er trygg, vet at så lenge du betaler husleie di så kan du bare være der. Så du merker stor forskjell.

​

Og nå kan jeg si det, da, men hodet høyt heva, hvis jeg møter noen – hvem som helst, hvor som helst – kan jeg fortelle det – jeg leier av Porsgrunn Boligstiftelse. Av kommunen? Nei. Det er en ideell boligstiftelse som har som sin kongstanke å hjelpe mennesker som kommer fra forskjellig trange kår til å ha et verdig botilbud. Det kan jeg si med stolthet i stemmen

Kommunal leilighet, liksom. Det er et sånt stigmatisering rundt det, å ja, dere har sånn kommunal leilighet? Nei, vet du hva, nei, jeg leier av Boligstiftelsen, og bare det følelsen av å kunne si det, det er bare enormt godt å slippe. For du får et stempel i panna med en gang, å ja du har kommunal leilighet. Da er du nesten, liksom lavest på rangstigen av alt, liksom. Det er liksom bare fordeler med det, og jeg er livredd for at jeg mister den muligheten, for da kanskje jeg igjen sitter med den utryggheten med at jeg ikke vet. Ok om et år, hvor skal jeg bo hen da? Jeg vil ikke flytte mer. Jeg nekter å flytt mer. Endelig så føler jeg at jeg har et hjem. Jeg kan ikke få sagt nok hvor godt det er å ha den tryggheten.

​

Jeg kommer fra en bakgrunn med tung rus. Hadde en udiagnostisert PTSD og ADHD-diagnose slik at jeg satt fast i den her karusellen med kommunale boliger, rusmidler, selvmedisinering osv, og var jo langt i fra noen ressurs i samfunnet. Men takket være da, at kommunen sammen med boligstiftelsen klarte å sette ned en ansvarsgruppe rundt meg, og klarte å begynne å sortere litt hva som egentlig lå bak, så er jeg rusfri på 7. året, og har gått fra å være en som daglig måtte opp og hente medisin på legevakta til å jobbe med rusavhengige som frivillig. Og det hadde ikke vært mulig hvis jeg på daglig basis hadde måttet være bekymra for om det er fest eller bråk eller rus i naboleiligheten eller i bakgården min. Det hadde ikke vært mulig. Og jeg kunne ikke hatt dattera mi på besøk. Og jeg har ingen som helst tro på at å føre tilbake enda mer byggmasse til kommunen vil gjøre noen ting annet enn at det vil bli enda mange flere feilslåtte boligprosjekter i Porsgrunn kommune.

​

Det sto jo det at hvis de skulle tilbakeføre så ville det bli en bedre struktur og bedre bomiljø, altså hallo!, det kunne ikke vært mere feilslått. 

Og bare den tryggheten i forhold til brann, den er også ekstremt god. Det har jeg alltid vært redd for når jeg har leid privat, så henger det og slenger det ledning her, mangler jording der. Det er fukt, det er sopp, det er råte. Jeg sa i fra at det var noe galt med ytterveggen, de skifta hele kledninga i løpet av sommeren, det var liksom ikke noe problem. Det var ikke vedlikeholdt når kommunen hadde det, i det hele tatt. Så nå har jeg et hjem jeg er stolt av. Jeg har en standard som er akkurat det samme som en privat person som kjøper seg en bolig. Jeg kommer aldri til å kunne kjøpe noe selv, så jeg er helt avhengig av å kunne leie. Det at jeg er hos Boligstiftelsen gjør at jeg har et hjem jeg er stolt av. Jeg kan ta i mot besøk, familie, og vise til et hjem som holder en kjempegod standard, og som blir godt ivaretatt.

​

Og det er jo litt ok da, når du får besøk, og de kommer inn og sier, nei gud, så fint det var her. Det er jo pussa opp, ikke sant. Og du blir jo litt stolt over at dette har de gjort for oss, ikke sant. 

Vi vet at det vi betaler inn, det kommer oss til gode. Alt som trengs å gjøres. Kommunen driter jo i det, for der blir pengene bare fordelt i potter her og der, nei da forsvinner det en annen plass. De tenker jo ikke profitt i det hele tatt, det bare for å ivareta.

Sånn som det blir nevnt med standard på leilighet, det at de tar brannsikkerhet og de tingene der på alvor, og det med forutsigbarhet så lenge du forholder deg til husreglene, da, og ivaretar boligen etter beste evne,  da har du forutsigbarhet på at du har et hjem, at du kan bygge et hjem, da får du altså eierskap til det og legger ære i det. Altså  jeg har aldri klart å holde på et hjem før nå. Jeg har aldri hatt orden i skap og skuffer. Det er sant. Jeg har aldri klart å få til det, for jeg har aldri hatt ro rundt meg til å få det til. Nå er det som et bilde fra Møbelringen-katalogen. Ja, nesten da. Og det er jo helt fantastisk, den endringen som har kommet bare på noen få år, da. Nå bare øker disse her dispasasjoner til stiftelsen og overlate mer av ansvaret  

Og så vet vi at husleie den stiger ikke noe mer enn indeksreguleringen. De forholder seg til den og det er forutsigbarhet det også, for jeg har kjempedårlig økonomi, og da vet jeg hva jeg skal forholde meg til. Jeg kan forvente at om et år så blir den indeksregulert, men jeg har ikke en huseier som sier, nei nå er strømmen blitt så dyr og renta er gått opp, så vi må… Husleia er overkommelig, det er ikke gratis, vi betaler husleie vi også, men det er i hvert fall ikke sånne summer som er helt utav kartet.

Jeg har aldri opplevd et sånt bofellesskap – eller det er ikke bofellesskap – men det at man har en sånn, jeg har fått en liksombestemor, som bor nedi gata der, skulle hjelpe henne med noen datagreier, og etter det har jeg fått en bonusbestemor. Jeg kaller henne for burugla da…

Det er så viktig da, for det handler om hvordan boligstiftelsen drifter og hvordan de bruker tid og ressurser på å sette sammen nabolaga, da. Altså når jeg bodde utpå Skrapeli, tre boligblokker og jeg har aldri ført meg så ensom i hele mitt liv, som da jeg bodde opp der, nå har jeg det ikke sånn. Det handler om livskvalitet da, det er det det i bunn og grunn handler om. 

En annen ting også, som er veldig fint, det er at det er i alle aldersgrupper. Vi omgås, om det er en på 20 og en på 70 eller, så er det greit liksom. Det er ikke noe sånt, nei den jentungen der liksom , nei det er… Jeg synes det er blitt veldig bra. 

Jeg er livredd for at jeg mister den, for at jeg igjen skal gå inn i den der – bruke fokus på å tenke, være livredd for naboer, eller at jeg må flytte. Jeg vil ikke flytte mer.

Solberg-regjeringen sa for noen år siden, en bolig skal oppleves trygg, alle har rett til en trygg bolig. Det sa de, og det gjør man ikke hvis boligstiftelsen forsvinner. 

Det behovet for stiftelser som kan tilby den type boliger til folk, det blir ikke noe mindre – nå skal ikke jeg bli veldig politisk, men nå har vi solgt masse naturressurser og lagt ut på anbud, og vi er avhengig av hvordan tyskerne er i humør på hva vi betaler for strømmen, og du ser mange som hadde nærma seg å bli førstegangsboligeiere, de kommer ikke til å få den muligheten, og det igjen kommer til å skape et enda større press, både på boligstiftelsen og på kommunale og private markedet. Og da trenger vi aktører som ikke tenker profitt. Hvis ikke så vil det i ytterste konsekvens, det blir som boliger i London, vi få boliger fulle av vann, uverdige boforhold, og private aktører som utnytter… Jeg har vært igjennom ganske mye i mine 45 år og hatt ganske mange tvilsomme private huseiere som jeg har leid av og som jeg også har gjort tvilsomme ting for, så det er, nei. Altså, ta vare på det som er godt tenker jeg. For å skape en mulighet til å skape enda mer godt. Og det får vi ikke gjort ved å rive i stykker det som allerede er bygd.